"Gæmlisungdom?"

Jeg strikker, jeg strikker ofte, jeg strikker mye.. Da jeg var liten var det min mor som strikket mye, jeg erindrer fine angoragensere med selvkomponert mønster. Blant annet en genser med navnet mitt på, den var nesten like fin som klærne til Punky syns jeg. Jeg begynte tidlig å strikke sammen med min mor. Vi satt med hvert vårt strikketøy, og hun var min læremester. Nå strikker ikke hun så mye lenger, men jeg har fortsatt. De eldste barna (eller det gjelder vel stort sett min eldste sønn på 11) har i en del år nå nektet å bruke strikkeplagg. Det klør og stikker. Mens jentene på 7 og 3 syns det er stas å få noe. Aller helst strikker jeg småplagg, som til min yngste Sigve som snart blir 3 mndr. Det er liksom noe ekstra givende over å strikke noe som ikke tar så lang tid. Jeg forventer et snarlig resultat. Det er også vledig trivelig å strikke til andre småtasser, selv om dette ikke akkurat er økonomisk. For å si det sånn så koster det meg mindre tid og penger å gå innom en barnebutikk og kjøpe en gave. Men det er jo ikke like moro. Jeg får ofte spørsmål om det er bestemor, farmor eller mormor som har strikket det som barna mine har på seg. De færreste tror at en forholdsvis ung dame som meg kan produsere noe annet enn et skjerf. Jegvet ikke om jeg skal ta det som et kompliment eller ikke. Er jeg litt vel mye gæmlisungdom?

Mitt siste prosjekt var Marius med rundfelling, strømper og lue til Sigve. Syns selv han ble en ordentlig sjarmør!