Vi har to marsvingutter på 1 1/2 år. Egentlig hadde vi nok blitt litt leie av dem. Ungene er ikke så interessert lenger, og etter at Tora kom så har vi liksom hendene fulle. For litt siden la jeg ut en annonnse på finn for å se om noen andre kanskje ville ha dem. Med litt dårlig samvittighet selvfølgelig. Det følger mye arbeid med slike dyr, og det vet jeg veldig godt, jeg har alltid hatt kjæledyr. De fleste sorter faktisk. Forrige uke var vi jo på ferie, og nå når vi kom hjem ante vi fred og ingen fare. Men da jeg var i kjelleren en tur på mandag så syns jeg han ene så veldig skral ut. Glenn kom også for å sjekke, og vi skjønte at noe var feil. Marvin var helt stille, ikke et pip, og han orket ikke røre på seg. Da jeg skulle gi han salat (som de forøvrig elsker, og de har lært å stå på to bein og støtte seg på kanten av buret for å få) så lå han fortsatt helt stille. Og han protesterte ikke da vi tok på han, og salaten prøvde han å ta, men fikk ikke til å spise. Jeg tok han opp og kjente på han og han kjentes plutselig veldig tynn og puslete ut. Disse gutta er det nemlig godt hold i til vanlig. Vi skjønte at han var syk, og ville se det an til i går om han ble verre el bedre. Jeg tvang i han litt vann, og hadde han i et håndkle. For selv om det nå er temp på rundt 30 grader så kjentes han kald ut. Ikke har han fått heteslag heller, for de befinner seg nede i kjelleren hvor det er veldig jevn og god temperatur. I går var han enda dårligere, og vi så oss nødt til å ta han m til dyrlegen. Dyrlegen slapp det hun hadde i hendene og gikk fra lunsjpausen sin da hun fikk se han. Glenn sa det minnet om dramatikk i en ER episode. Han ble lagt i kuvøse, og skulle tvangsfores fram til i dag for å se om tilstanden bedret seg. Hvis ikke skulle han få slippe mer stakkar. I morges ringte de, og i mot alle odds virket han en del piggere i dag. De skulle prøve å sjekke tenner og slikt, for de kunne muligens være litt for lange til at han klarer å spise godt på egenhånd. Og vi fikk beskjed om at han kunne komme hjem i morgen. Desverre ringte de igjen senere i dag og sa at tilstanden hans var så skiftende at de ikke hadde turt å gi han bedøvelse for å sjekke tennene. Så nå skal han få et døgn til for å sjekke om han blir bedre til da. Det som er litt vanskelig oppi dette er at vi egentlig skulle reiste hjem til Nordmøre for to dager siden, og nå egentlig bare avventer Marvin for å se når vi kan reise. Vi hadde vel egentlig planlagt å komme avgårde i morgen, og Glenn har kjøpt seg flybill tilbake til Oslo på søndag. Om Marvin nå er bedre i morgen, så kan tenner sjekkes, og fikses. Og han kan muligens komme hjem på fredag og må da tvangsmates hver 4 time en stund framover. Hvordan vi skal få dette til å gå aner jeg ikke. Jeg føler vel at det begynner å ta litt av når man skal bruke mange tusen på et marsvin som man egentlig prøver å gi bort. Samtidig er jeg ikke en så kald person at jeg ber de avlive et dyr som er på bedringens vei. Vi kunne selvsagt bare blitt hjemme og pleid den lille gutten. Men nå har jeg jo en menneskegutt som sitter 55 mil unna, og som snart har vært borte alene i to uker. Han har det helt sikkert fint på Nordmøre, men det var jo meningen at vi skulle komme opp til de kom fra Kypros på mandag. Dette er et skikkelig dilemma. For jeg håper jo at Marvin skal bli frisk, men syns liksom det blir litt mye styr også. Han har i tillegg alltid vært litt rar, dvs at jeg har lenge tenkt at han ikke er helt frisk. Helt fra han var bitteliten har han hatt rare anfall, nesten som epilepsianfall hvor han rister og skjelver ukontrollert en stund, og så går det helt over. Mulig dette har noe med tilstanden hans nå og gjøre, og at han muligens aldri kan bli helt frisk. Eller at vi skal bruke masse tid, energi og penger på å holde liv i han, og han likevel dør om kort tid.
jeg vet ikke om det har kommet godt nok fram for dyrlegen der ute at han alltid har vært i litt rar form, det er kanskje vesentlig. Huff.. vanskelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar